Forside / Artikler / Om Ole Bulls vertinne Madam Grevle på Engen 19

Artikler

Views
09.11.2009
av Christian Brun Larsen
© Christian Brun Larsen

Om Ole Bulls vertinne Madam Grevle på Engen 19

I anledning et av mine mange besøk til Ole Bulls og Knut Hendriksens Valestrand, kom vi i snakk om madam Grevle, som kanskje er mest kjent for å tappe Bulls vaskevann på små flasker og selge det!

Knut ber meg fortelle det jeg vet om madam Grevle.

 

Hun var født Anne Jermine 3. november 1788 og datter til ”bürger lichtgieser” Daniel Ham og hustru Jeremina Ham f. Kling. Anne Jermine var først gift 15. januar 1806 med ”monsieur” Johann Hinrich Garmhausen. Johann Hinrich døde på reise i Nordland 2. april 1811. Som enke giftet hun seg igjen i Mariakirken 4. desember 1814 med Stork Stephensen Grevle fra Voss. Han var ”Vertshusholder og Brændevinshandler”.

 

Den 22. april 1840 ble Anne Jeremine enke for annen gang. Hun ble siden kalt madam Grevle eller madam Stork, som Ole Bull likte å kalle henne.

 

Ved skjøte datert 30. desember 1848 og tinglyst 10. april 1849 kjøper madam Grevle huset på Engen 19 for 1350 spesidaler.

 

Madam Grevle var stolt av utsikten mot ”Pølsemarken” og utover til Nygård, som kunne beskues fra hennes bakvinduer. Utsikten mot Engen satte hun mindre pris på. ”På denne kanten har eg ikkje nokke te å braute me, men dokker sku se min bagdel”, pleide hun å si. Hos henne leide Ole Bull to værelser i annen etasje, med vinduer ut mot Engen. For Ole Bull passet denne leiligheten storartet, fra de vinduene kunne han så utmerket tale til folket.

 

Madam Grevle stelte for Ole Bull som en mor. Hun visste ikke hva godt hun kunne gjøre for ham. Og der var hos henne en renslighet og en orden, som han vel sjelden traff maken til. Hun holdt trappesteiner som kunne slikkes og sandstrødde gulv, som man knapt hadde hjerte til å trakke på. Ja, hun ropte ofte til tjenestetøsen; ”Fei golvet i flamme!!”

 

På denne tid var madam Grevles hus byens midtpunkt. For når konserten i teateret var ferdig og Ole Bull hadde holdt sitt inntog, enten i spissen for en syngende flokk mennesker eller trukket på vogn av jublende menn, så ble vinduet i madam Grevles fremsal åpnet. Derfra talte han til folket. De ropte hurra hver gang han sa ”Norge”, og de ropte høyere hver gang han sa ”Bjørgvin”.

 

Og da han var ferdig med talen, grep han sin fiolin og la den til sitt kinn. Men da dukket madam Grevle plutselig opp ved hans side, tok ham i armen og sa så høyt at de nærmeste kunne høre det; ”Bull, Ja I er vel ikkje så gal, at I speller gratis for det der pakket!” Men han sa smilende et par ord til madam Grevle, la atter fiolinen til rette, og så spilte han ”På solen jeg ser” til stor glede for forsamlingen.

 

Det var vanskelig å få folk ut av teateret når Ole Bull hadde spilt. Det var ofte ”etterfest” med Ole Bull på Engen etterpå. Tok det for lang tid før Ole Bull kom, gikk de fleste hjem. Men noen tilbedende damer holdt trofast vakt. Det kunne da hende iblant at Ole Bull snek seg gjennom jomfru L’Abee’s hage over ”Pølsemarken” og hjem til madam Grevles ”bagside”.

 

Teaterets pyntekone hadde stor fornøyelse av å gjøre seg ærender ut til disse forelskede damer, og lot seg utspørre: ”Unnskyld, De vet vel ikke om herr Bull er gået?”. ”Mener dokker Edvard eller Ole?”, ”Ole naturligvis!”. ”Nei mor, Ole e ikkje gått. Han sitter inne i foajeen og blir nok sittende en god stund til.” Og damene ventet og ventet i vintersludd og mørke. Til slutt forstod de, at de var blitt narret, men håpet på bedre lykke til neste gang.

 

”Ja”, sa jeg til Knut, ”no ber jeg deg fortelle om Ole Bulls første møte med madam Grevle eller madam Stork som han likte å kalle henne”.

”Ja”, sa Knut, ”siden du ber så fint, skal du få høre denne historien for tiende gang.”

 

Etter at Ole Bull hadde flyttet inn i leiligheten i madam Grevles hus, spør han ”hvor stor er leien”. ”Ja, det kan eg ikkje bestemme, herr Bull, før eg har talt med min latverge, rådmand Hauge på Markeveien”. Hun mente lagverge eller verge.

 

Hun forteller til Ole Bull at hun før hadde vært meget fattig, men nå hadde hun arvet sin søster Kirsten Marie, som døde på Årstad 31. desember 1847, og mannen hennes, proprietær Karl Christopher Fridrich Martinesen, som døde 26. februar 1848. Så nå hadde hun penger, hus og smukke ting.

 

Hun kom ofte opp til Ole Bull og underholdt ham med en masse prat, som han moret seg godt over. Især hadde den første visitt vært svært fornøyelig. Hun var da pyntet i søsterens fine, gammeldagse, blå damaskes silkekjole og store røde langsjal, dertil hadde hun høyt Holberg-sæt på hodet. Knut viste meg hvordan hun, da hun kom inn, tok begge hendene og løftet opp sin kjole, idet hun neier nesten til gulvet; så satte hun seg godt til rette i stolen. Og tok frem et svært, gammelt emaljert gullur, som hun la på bordet og sa; ”Ja, herr Bull, eg ska vise ham, at det ikkje er nokken fantekjerring han bur hos, men reputerlige folk, som han kan være tjent at være i hus sammen med.”

 

En dag kom hun og fortalte om en av byens ”rigmænd” som hun påstod, at både prest og klokker hadde ventet med lengsel på å få begravet, da det ville bli en stor inntekt for alle parter. ”Ja, herr Bull”, utbrøt hun, ”nå har de fått et fett lik til Nykjærken, som de så lenge har ventet på.”

 

”Eg gikk forbi presten i går, og eg hørte klokkeren pikke på ruten og seie: Ja, no har vi ham, far, han skal begraves på tirsdag! Ok, ja. Herr Bull, det er en skam, at de alltid skal se på egen fordel. Eg kan ikkje få dø engang, uten at de skal spekelere i en stakkars skrott.”

 

”Eg husker nok min søster på Aarstad. Jau, der fikk de nok smøre seg. Og så denne feite klokkeren med det breie, store silkeforkle på baken.”

 

”Han skulle skamme seg og ikkje gå å glæ seg i en annens død; men herr Bull, far, han gir seg ikkje, før han får både i pose og sekk. Men meg skal han nu ikkje få, det skal eg no sørge for. Eg skal lure han og ligge meg på Aarstad, der hadde min søster et vist sted, så hon ville ligge, og der kan eg også komme.”

 

”Ja, det var den historien”, sa Knut.

 

Ja, og hun fikk også ønsket oppfylt med å ligge på Møllendal i Årstad. Hun døde den 23. august og ble gravlagt på Møllendal 26. august 1875.

Side-alternativer
 

Kjære Fader! […] Jeg glædede mig meget til at du skulde komme hertil og jeg var paa Bryggen for at tage i mod dig men saa blev jeg skuffet og det er ikke den første gang.

– Thorvald Bull